Mirativ igjen

[Trond Engen]

Først litt repetisjon:

I fjor sommer spurte Sverre Stølen i et innlegg her på n.f.s.d. om hva
slags grammatisk fenomen som gjør at vi kan bruke preteritum til å
uttrykke overraskelse eller konklusjon i nåtid (f.eks. i utsagn som
"dette var godt", "så koselig vi hadde det nå" eller "nå frøys jeg
skikkelig"). Kjetil Rå Hauge kjente det igjen som /mirativ/, et
verbaspekt som fins i bl.a. tyrkisk og bulgarsk.

Seinere tok jeg emnet opp på nytt og prøvde å sette mirativ i
forbindelse med "leikepreteritum" -- det at unger bruker preteritum i
rollespill. Det var nok å trekke strikken langt.

Nå har jeg en ny idé -- jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hatt den
før. Kan dette mirative aspektet ved preteritum ha bidratt ved dannelsen
av preterito-presentiske verb? Den forklaringa jeg har fanga opp er at
preteritum i et endringsverb har danna presens i et tilstandsverb. Det
passer for paret 'kjenne' (oppr. "få vite")/'kunne', der en gammel sterk
preteritum 'kan' "fikk vite" er blitt presens og betyr "har kunnskap om".

For andre verb ser det ut til å passe dårligere. Eksempler:

skulle - skal - skulle - har skullet

Dette settes til ei indoeuropeisk rot */skel-/ "skylde". Det
opprinnelige verbet var regelmessig sterkt. I moderne bokmål ville det
ha gått:

*ski/jelle - *ski/jell(er) - (*)skall - har skullet

måtte - må - måtte - har måttet

Ieur. */megh-/ "kunne, duge". Parallelt med */legh-/ "ligge".

Preterito-presens ga ikke noen tydelig betydningsendring. I begge er
presens mye brukt som konklusjon ("Den som ikke har gjemt seg nå, den
skal stå"). Kan mirativt preteritum ha vært så vanlig i enkelte verb at
det har pressa ut den ordinære presensforma?

[Jardar Eggesbø Abrahamsen]

Post by Trond Engen
Nå har jeg en ny idé -- jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hatt den
før. Kan dette mirative aspektet ved preteritum ha bidratt ved dannelsen
av preterito-presentiske verb?

Legg merke til at preteritopresentiske verb er modalverb, og at me den dag
i dag gjerne bruker preteritum av desse verba når me vil vera ekstra
varsame (dvs. når me vil vera ekstra ikkje-indikative). Og dette jamvel så
til dei grader at sjølv eit historisk ja-verb som i presens heiter «bør»
(inf. eigentleg «byrja», ikkje synonymt med det andre «byrja»), har fått
ny infinitiv «burde» henta rett frå preteritum.

Dette kan ikkje vera tilfeldig. Men å gjera greie for samanhengane
skikkeleg fagleg føler eg at eg ikkje har kompetanse til. Burde visst
(eller bør vita?) både meir om morfologi og meir om semantikk fyrst.

Jardar

[Trond Engen]

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen
Nå har jeg en ny idé -- jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hatt den
før. Kan dette mirative aspektet ved preteritum ha bidratt ved dannelsen
av preterito-presentiske verb?

Legg merke til at preteritopresentiske verb er modalverb, og at me den dag
i dag gjerne bruker preteritum av desse verba når me vil vera ekstra
varsame (dvs. når me vil vera ekstra ikkje-indikative). Og dette jamvel så
til dei grader at sjølv eit historisk ja-verb som i presens heiter «bør»
(inf. eigentleg «byrja», ikkje synonymt med det andre «byrja»), har fått
ny infinitiv «burde» henta rett frå preteritum.

Jeg har hatt for meg at 'burde' - 'bør' var parallelt med 'tore'/'tørre'
(da. 'turde') - 'tør'. Det kan det kanskje være likevel. Begge er modale.

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
Dette kan ikkje vera tilfeldig. Men å gjera greie for samanhengane
skikkeleg fagleg føler eg at eg ikkje har kompetanse til. Burde visst
(eller bør vita?) både meir om morfologi og meir om semantikk fyrst.

Er det ingen preteritopresentiske verb som ikke er modale? Jeg fikk
idéen mens jeg kikka på 'turve', opprinnelig med regelmessig sterk
bøying, som har preteritopresens 'tarv'. Det sto ikke på den lista over
modalverb jeg så en gang i verden, men det trenger ikke å bety så mye.

Og så kom jeg på noe mer. Et tenkt preteritopresentisk "å være" ville gå
slik:

å vore - var - vore - har vore

Kan det ha noe med noe å gjøre?

[Jardar Eggesbø Abrahamsen]

Post by Trond Engen
Er det ingen preteritopresentiske verb som ikke er modale?

Jau, det er det:

Ein slik kandidat er eiga:
Men på islandsk vert vel dette brukt som hjelpeverb med modalt innhald, om
eg ikkje hugsar heilt feil. «Ég á að...» = «eg må...».

Ein annan kandidat er þurfa:
Nja, å turva noko er ikkje så langt unna å «måtta» noko.

Meir eintydige kandidatar:
unna (tyder 'elska')
muna (tyder 'minnast')

Post by Trond Engen
Og så kom jeg på noe mer. Et tenkt preteritopresentisk "å være" ville gå
å vore - var - vore - har vore
Kan det ha noe med noe å gjøre?

«Å vera» er opphavleg eit vanleg sterkt verb av 5. klasse, same klassa som
«lesa», jamvel opphavleg med s i rota i dei fleste formene (jf. tysk
gewesen og eng. was). Men det skifta etter kvart klasse, og vert i dag
bøygt som 4. klasse (bera).

Norrøn bøying (med r):
vera - er/erum - var/várum - verit

Hadde det vorte preteritopresentisk i staden, kunne den nye bøyinga i
norrønt ha sett slik ut:

vára - var/várum - várða/várðum - vár(a)t

Og på norsk:
å våra - no var - i går vårde (eller bokmål vårte) - har vårt

Post by Trond Engen
--
Trond Engen
- seinvoren

Dette er derimot noko anna. Frå ordboka:

voren a5 (dels av norr (v)orðinn, pf pt av verða 'verte' og dels varinn
'laga, stelt', pf pt av verja 'nytte, leggje ut')

Jardar

[Trond Engen]

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen
Er det ingen preteritopresentiske verb som ikke er modale?

Men på islandsk vert vel dette brukt som hjelpeverb med modalt innhald, om
eg ikkje hugsar heilt feil. «Ég á að...» = «eg må...».

Det burde jeg ha tenkt på. Er den svake bøyinga i bokmål, dansk og
svensk analogisk eller et gammelt -ja-verb?

Avsporing I: "I have to". Katalansk har visst også futurum med ha, og så
vidt jeg husker skal fransk ha hatt det en gang. Det likner et
vesteuropeisk sprachbund-trekk.

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
Nja, å turva noko er ikkje så langt unna å «måtta» noko.
unna (tyder 'elska')

Det hadde jeg ikke fått med meg. Men 'unne' har vært gjennom ei
meningsendring fra "elske" via "tillate fordi man elsker" eller noe
slikt. Det blir en (nær-)modal fase, "jeg unner deg å ...".

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
muna (tyder 'minnast')

Det visste jeg om. Men også 'muna', dansk 'monne', brukes vel modalt?

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen
Og så kom jeg på noe mer. Et tenkt preteritopresentisk "å være" ville gå
å vore - var - vore - har vore
Kan det ha noe med noe å gjøre?

«Å vera» er opphavleg eit vanleg sterkt verb av 5. klasse, same klassa som
«lesa», jamvel opphavleg med s i rota i dei fleste formene (jf. tysk
gewesen og eng. was). Men det skifta etter kvart klasse, og vert i dag
bøygt som 4. klasse (bera).

Avsporing II: 'lese' og 'lære' henger sammen, men nå husker jeg ikke
hvordan. Var 'lære' -ija-verb til 'lese'?

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
vera - er/erum - var/várum - verit

... så perfektumforma 'vore' (vøri osv.) er yngre? Det så jeg ikke.

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
Hadde det vorte preteritopresentisk i staden, kunne den nye bøyinga i
vára - var/várum - várða/várðum - vár(a)t

Ville preteritum blitt danna av perfektumstammen? verða/um?

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
å våra - no var - i går vårde (eller bokmål vårte) - har vårt

Eller 'har våra'? Det varierer med dialekt, men har ikke verb som
'skulle' og 'ville' naturlig -a i perfektum?

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen
- seinvoren

voren a5 (dels av norr (v)orðinn, pf pt av verða 'verte' og dels varinn
'laga, stelt', pf pt av verja 'nytte, leggje ut')

Ja, men det var dessverre det eneste ordspillet jeg kom på.

[Jardar Eggesbø Abrahamsen]

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
Men på islandsk vert vel dette brukt som hjelpeverb med modalt innhald, om
eg ikkje hugsar heilt feil. «Ég á að...» = «eg må...».

Det burde jeg ha tenkt på. Er den svake bøyinga i bokmål, dansk og
svensk analogisk eller et gammelt -ja-verb?

Også nynorsk har fått svak bøying, men ja, det er jo tonelag 1 i presens,
som i ja-verb, ikkje tonelag 2 som i ija-verb.

Preteritum «åtte» på nyn. er svak ;) pga. -tte.

Post by Trond Engen
Det hadde jeg ikke fått med meg. Men 'unne' har vært gjennom ei
meningsendring fra "elske" via "tillate fordi man elsker" eller noe
slikt. Det blir en (nær-)modal fase, "jeg unner deg å ...".

Ja, det har du sanneleg rett i.

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
muna (tyder 'minnast')

Det visste jeg om. Men også 'muna', dansk 'monne', brukes vel modalt?

Det er eit anna verb. Det svarar til «munu» på norrønt, med presens sg.
mun (i motsetnad til muna, som har pres. sg. man).

Men om dei to opphavleg er det same verbet, det veit eg ikkje i farten.
Kanskje det er andre her som veit. I alle fall kan eg ikkje koma på nokon
sterk verbklasse som har -u- i pret. sg., så pres. sg. mun kan vel kanskje
vera analogisk etter pl. og inf., med ei spalting av eitt verb til to?

Post by Trond Engen
Avsporing II: 'lese' og 'lære' henger sammen, men nå husker jeg ikke
hvordan. Var 'lære' -ija-verb til 'lese'?

Eg har ikkje den etymologiske ordboka mi for hand her eg sit så
komfortabelt i sofahjørnet. :)

Nynorskrodboka seier at «lære», norr. læra, kjem frå gammalengelsk eller
lågtysk.

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
vera - er/erum - var/várum - verit

... så perfektumforma 'vore' (vøri osv.) er yngre? Det så jeg ikke.

Ja, analogisk etter verb som «bera». Verbet har rett og slett skifta
bøyingsklasse.

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
Hadde det vorte preteritopresentisk i staden, kunne den nye bøyinga i
vára - var/várum - várða/várðum - vár(a)t

Ville preteritum blitt danna av perfektumstammen? verða/um?

Stegvis:

Preteritopresentiske verb dannar ny presens av gammal preteritum.

Infinitiv vert danna av 3. person pl. av den nye presensen (den gamle
preteritumen), eventuelt med -a i staden for den historiske -u. Dette
skjer analogisk, jf. at det er hovudregelen at infinitiv av verb ser ut
akkurat som presens indikativ i 3. person pl.

Ny preteritum trengst. Denne vert danna av den nye infinitivsrota +
dentalsuffiks (det som på moderne norsk er -de/-dde/-te).

Dermed vil eit hypotetisk preteritopresentisk «vera» få inf. «vára» eller
«váru» på norrønt. Rota er «vár», og preteritum vil få dentalsuffiks, som
i 1. person sg. er -ða. Difor várða.

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
å våra - no var - i går vårde (eller bokmål vårte) - har vårt

Eller 'har våra'? Det varierer med dialekt, men har ikke verb som
'skulle' og 'ville' naturlig -a i perfektum?

Du har rett.

Jardar

[Trond Engen]

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
Men på islandsk vert vel dette brukt som hjelpeverb med modalt innhald,
om eg ikkje hugsar heilt feil. «Ég á að...» = «eg må...».

Det burde jeg ha tenkt på. Er den svake bøyinga i bokmål, dansk og
svensk analogisk eller et gammelt -ja-verb?

Også nynorsk har fått svak bøying, men ja, det er jo tonelag 1 i presens,
som i ja-verb, ikkje tonelag 2 som i ija-verb.

Nå /mente/ jeg -ija-verb. Blind høne og så videre.

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen
muna (tyder 'minnast')

Det visste jeg om. Men også 'muna', dansk 'monne', brukes vel modalt?

Det er eit anna verb. Det svarar til «munu» på norrønt, med presens sg.
mun (i motsetnad til muna, som har pres. sg. man).
Men om dei to opphavleg er det same verbet, det veit eg ikkje i farten.
Kanskje det er andre her som veit. I alle fall kan eg ikkje koma på nokon
sterk verbklasse som har -u- i pret. sg., så pres. sg. mun kan vel kanskje
vera analogisk etter pl. og inf., med ei spalting av eitt verb til to?

Da hadde jeg vel misforstått noe igjen. Bjorvand og Lindeman har bare
ett verb. Det står under 'monn', som både er "glede, lyst", "nytte osv."
og i slekt med engelsk <mind> og isl. <munur> "kostbarhet" -- det kan
virke som urmeninga var noe slikt som "kvalitet".

"Til dette substantivet kjenner vi et avledet o:-verb i norr. <muna>
(pret. <munaði>) "bli/gjøre forskjell, skille, gjøre fremskritt" (jf.
norr. <munr> i betydningen "forskjell"), no. <monne> (nno. også <mone>)
"gjøre virkning, duge, hjelpe": /det monner lite/; nisl., fær. <muna>."

(Mine skråstreker og hakeparenteser for bokas kursiv. o: for lang o
fordi jeg ikke gadd å leite fram o med makron).

Jeg ser ikke hvordan det modale "dit sind monne flyve"-verbet passer
inn. "Er blitt i stand til"?

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen
Avsporing II: 'lese' og 'lære' henger sammen, men nå husker jeg ikke
hvordan. Var 'lære' -ija-verb til 'lese'?

Eg har ikkje den etymologiske ordboka mi for hand her eg sit så
komfortabelt i sofahjørnet. :)
Nynorskrodboka seier at «lære», norr. læra, kjem frå gammalengelsk eller
lågtysk.

Av en eller annen grunn regnes ikke etymologiske ordbøker som relevant
faglitteratur på rådgivende ingeniørkontor. Nå er jeg hjemme og får
slått opp:

"*lære* [...] De fleste formene reflekterer germ. */laizíjan-/ [...,] et
kausativ "få til å vite" til et preterito-presentisk verb som bare
finnes i got. <lais> "jeg vet". Got. <laisjan> har <-s-> for ventet */z/
etter <lais> [...] Betydningen "vet" [...] ser ut til å ha utviklet seg
av "har, oppsporet, begrepet, lært" [...] Men et germ. */leis-/ /
*/lois-/ / */lís-/ med en oppr. betydning "følge, spore opp" er uten
tilknytningsmuligheter utenfor germansk [...]"

1. Dette sporer meg på igjen. 'Lære' er danna til et tapt
preteritopresentisk verb. Det har vært ganske likt 'kunne' og 'vite'.

2. Bjorvand og Lindeman setter ikke 'lære' til 'lese'. Jeg veit ikke om
jeg har sett noe et annet sted eller fantasert det fram sjøl, men det er
fristende å se sammenheng mellom */leisan-/ "spore opp" og */lésan-/
oppr. "plukke". Suffiksbetoninga er her for å forklare seinere /-r-/ og
da må got. /-s-/ være analogisk, men hva om /-z-/ er sekundær? Eller
diftongen?

Post by Jardar Eggesbø Abrahamsen

Post by Trond Engen
Ville preteritum blitt danna av perfektumstammen? verða/um?

Preteritopresentiske verb dannar ny presens av gammal preteritum.
Infinitiv vert danna av 3. person pl. av den nye presensen (den gamle
preteritumen), eventuelt med -a i staden for den historiske -u. Dette
skjer analogisk, jf. at det er hovudregelen at infinitiv av verb ser ut
akkurat som presens indikativ i 3. person pl.
Ny preteritum trengst. Denne vert danna av den nye infinitivsrota +
dentalsuffiks (det som på moderne norsk er -de/-dde/-te).
Dermed vil eit hypotetisk preteritopresentisk «vera» få inf. «vára» eller
«váru» på norrønt. Rota er «vár», og preteritum vil få dentalsuffiks, som
i 1. person sg. er -ða. Difor várða.

Takk. Jeg mente å ha lest noe om infinitiv og preteritum etter rota i
perfektum, men det må ha vært i overkant populært. Eller noe jeg har
lest feil mellom linjene.

[Steinar Midtskogen]

[Trond Engen]

Post by Trond Engen
2. Bjorvand og Lindeman setter ikke 'lære' til 'lese'. Jeg veit ikke
om jeg har sett noe et annet sted eller fantasert det fram sjøl, men
det er fristende å se sammenheng mellom */leisan-/ "spore opp" og
*/lésan-/ oppr. "plukke".

Kan det hende at "lese" heller er en oversettelse? Latin "lego" betyr
jo egentlig nettop det samme "plukke" i tillegg til "lese", som vi
f.eks. ser i ordet "kolleksjon" ("noe som er samla sammen").
Betydningen "lese" er utvilsomt eldre i latin enn i germansk.

[Trond Engen]

Post by Steinar Midtskogen
[Trond Engen]

Post by Trond Engen
2. Bjorvand og Lindeman setter ikke 'lære' til 'lese'. Jeg veit ikke
om jeg har sett noe et annet sted eller fantasert det fram sjøl, men
det er fristende å se sammenheng mellom */leisan-/ "spore opp" og
*/lésan-/ oppr. "plukke".

Kan det hende at "lese" heller er en oversettelse? Latin "lego" betyr
jo egentlig nettop det samme "plukke" i tillegg til "lese", som vi
f.eks. ser i ordet "kolleksjon" ("noe som er samla sammen").
Betydningen "lese" er utvilsomt eldre i latin enn i germansk.

Det var ikke poenget mitt her. Jeg mente å si at */leisan-/ -- det
rekonstruerte verbet bak kausativen 'lære' -- og */lésan-/ er påfallende
nære hverandre, både i form og i etymologisk innhold. Jeg trur ikke det
er tvil om at 'lese' i mening "tolke skrift" er et oversettelseslån fra
latin. Den metaforiske betydningsutvidelsen "plukke opp" -> "forstå" kan
godt ha oppstått flere ganger, men den kan også ha vært i bruk hele tida
men uten å sette særlige spor fram til den kom i bruk som oversettelse
av <lego>. I så fall er den meninga av 'lese' som vi ser i "lese tegn i
tida" like gjerne opprinnelig som en ny metafor.

'Lese' erstatta det eldre verbet <ráða> (engelsk 'read') omtrent da
kunsten å lese "bók" (latinsk skrift) kom til landet. Jeg har en idé om
at en /rådde/ runer men /leste/ bokstaver.

[Steinar Midtskogen]

[Trond Engen]

Jeg har en idé om at en /rådde/ runer men /leste/ bokstaver.

Og kanskje tilsvarende _fådde_ runer, men _skreiv_ bokstaver?

[Trond Engen]

Post by Steinar Midtskogen
[Trond Engen]

Jeg har en idé om at en /rådde/ runer men /leste/ bokstaver.

Hmm. Verbet 'rå(de)' var opprinnelig sterkt. Norrøn ordbok: ráða; rœð;
réð, réðum; ráðinn. Det er pussig at dette verbet bare fins i germansk,
mens det avleda svake verbet 'rø(de)' "prate" også fins i keltisk,
slavisk og indisk -- med mange av de samme meningene som det sterke
germanske verbet.

Post by Steinar Midtskogen
Og kanskje tilsvarende _fådde_ runer, men _skreiv_ bokstaver?

Gjerne det. Og _rista_ eller _reit_ runer (begge fantes visst i både
sterk og svak utgave i norrønt). Det er flere ord for "skrive" og
forholdet mellom dem er uklart, i alle fall for meg.

Jeg prøvde å slå opp sammenhengen mellom 'få' "(nå) bleike", 'fager' og
'feie', men Våre arveord sier at de kommer av tre forskjellige røtter.

[Lars Skovlund]

Post by Trond Engen
Det visste jeg om. Men også 'muna', dansk 'monne', brukes vel modalt?

Uha uha... Jardar har allerede gjort rede for muna/munu, men 'monne'
må vist siges at være temmelig arkaisk på dansk.

Lars

[Trond Engen]

Post by Lars Skovlund

Post by Trond Engen
Det visste jeg om. Men også 'muna', dansk 'monne', brukes vel modalt?

Uha uha... Jardar har allerede gjort rede for muna/munu, men 'monne'
må vist siges at være temmelig arkaisk på dansk.

Jada. Men det gjør ikke opprinnelsen uinteressant.

Eller fikk du 'modalt' til å bety 'moderne'?

[Poul Erik Jørgensen]

Post by Trond Engen
Er det ingen preteritopresentiske verb som ikke er modale?

Jo, "at vide" (gammeldansk: jeg ved, vi vide; gammelnorsk ek veit, vér
vitum; sml. tysk ich weiß, wir wissen), svarende til 1. aflydsrække.
Nutidsbøjningen i det norrøne sprog svarede altså til den norrøne præteritum
af et verbum som grípa: (ek greip, vér gripum).

[Trond Engen]

Post by Poul Erik Jørgensen

Post by Trond Engen
Er det ingen preteritopresentiske verb som ikke er modale?

Jo, "at vide" (gammeldansk: jeg ved, vi vide; gammelnorsk ek veit, vér
vitum; sml. tysk ich weiß, wir wissen), svarende til 1. aflydsrække.
Nutidsbøjningen i det norrøne sprog svarede altså til den norrøne præteritum
af et verbum som grípa: (ek greip, vér gripum).

Det brukes ikke som modalverb, men det er veldig likt 'kunne' eller
'muna'/'monne'. Dermed motsier det ikke sammenhengen mellom modalitet og
preteritopresens, men det antyder kanskje at de har felles opphav,
heller enn at det ene førte til det andre.

[Robert Aksland]

Post by Trond Engen
I fjor sommer spurte Sverre Stølen i et innlegg her på n.f.s.d. om hva
slags grammatisk fenomen som gjør at vi kan bruke preteritum til å
uttrykke overraskelse eller konklusjon i nåtid (f.eks. i utsagn som
"dette var godt", "så koselig vi hadde det nå" eller "nå frøys jeg
skikkelig"). Kjetil Rå Hauge kjente det igjen som /mirativ/, et
verbaspekt som fins i bl.a. tyrkisk og bulgarsk.
Seinere tok jeg emnet opp på nytt og prøvde å sette mirativ i
forbindelse med "leikepreteritum" -- det at unger bruker preteritum i
rollespill. Det var nok å trekke strikken langt.
Nå har jeg en ny idé -- jeg kan i hvert fall ikke huske å ha hatt den
før. Kan dette mirative aspektet ved preteritum ha bidratt ved dannelsen
av preterito-presentiske verb? Den forklaringa jeg har fanga opp er at
preteritum i et endringsverb har danna presens i et tilstandsverb. Det
passer for paret 'kjenne' (oppr. "få vite")/'kunne', der en gammel sterk
preteritum 'kan' "fikk vite" er blitt presens og betyr "har kunnskap om".
skulle - skal - skulle - har skullet
Dette settes til ei indoeuropeisk rot */skel-/ "skylde". Det
opprinnelige verbet var regelmessig sterkt. I moderne bokmål ville det
*ski/jelle - *ski/jell(er) - (*)skall - har skullet
måtte - må - måtte - har måttet
Ieur. */megh-/ "kunne, duge". Parallelt med */legh-/ "ligge".
Preterito-presens ga ikke noen tydelig betydningsendring. I begge er
presens mye brukt som konklusjon ("Den som ikke har gjemt seg nå, den
skal stå"). Kan mirativt preteritum ha vært så vanlig i enkelte verb at
det har pressa ut den ordinære presensforma?

Å fortelle om en opplevelse i nåtid kan lett oppfattes som en generalisering, at
dette er noe du vet om fra før. Men når en bruker fortid om en opplevelse du har
akkurat nå, så er det en presisering på at det er akkurat denne opplevelsen det
dreier seg om.

"Dette er veldig godt" er noe en like gjerne kunne sagt før en smaker på maten,
og forteller ikke nødvendigvis noe om hvordan akkurat dette her smakte. Men når
en sier "Dette var veldig godt" så refererer man direkte til den maten som en
sitter og spiser akkurat nå. En bruker altså preteritum for å være konkret i
tilfeller der presens-bruk kan virke generaliserende eller tvetydig.

Å si "Dette likte jeg veldig godt" er direkte ros til kokken. Men å si "Dette
liker jeg veldig godt" forteller ikke noe om det måltidet du sitter og spiser.
Det kan like gjerne være en kamuflering av at akkurat dette her var ikke like
godt som det jeg er vant til. Det er ikke det en ønsker å si når en skal skryte
av maten.

En bruker altså presens når en vil være generell, og preteritum når en vil være
konkret. Å bruke presens i opplevelses- eller følelsessammenheng har altså en
tidløshet over seg som en ikke alltid ønsker å uttrykke. Å bruke preteritum om
noe som foregår akkurat nå uttrykker en reaksjon på det en opplever akkurat nå,
samt en bekreftelse på at en har kjent etter før en beskriver følelsen. Spesielt
innenfor følelser og opplevelser tar det seg best ut å være konkret i sin
fremstilling.

Se på forskjellen mellom "Dette forstår jeg" og "Dette forsto jeg". I begge
tilfellene så har en forståelsen av problemet i det en sier det. Forskjellen
ligger i at presens-bruk forteller at en har en generell forståelse på dette
feltet, mens preteritum forteller at en forsto akkurat dette konkrete problemet.