On Fri, 12 Aug 2005 20:50:12 +0200, "Hans-Christian Holm"
Post by Hans-Christian HolmPost by HeidelbergDåva asjar blavanoaste kammloen meros kammar dikka (Dette er den
blåeste himmel som jeg har sett). Funderer stadig på hvorfor s'en
dukker opp i mero. Den har ingen funksjon, så jeg lurer på om den er
en rest av en gammel kasus.
http://www.lor.no/lor/spraak.htm sier at miro/mero=jeg og
miros(/meros?)=meg. Jeg har ikke noen teori om hvorfor det er -s her. En
nasal som -m hadde ikke vært like rart, og romanés (det andre kaller romani,
fryktelig upraktisk!) har me-man e.l. for jeg-meg. Og hva kan «miro» komme
av?
Den ordlista du viser til bygger på Ludvig Karlsens versjon av romani
og avviker på enkelte steder fra den romani jeg kjenner. Men på den
annen side noen standard finnes ikke. Dette er den versjonen jeg
kjenner:
jeg = mero (eller mander) og meg = miro.
min = miros
For meg er det ikke upraktisk at romani er romani og romanes er
romanes. Det er tvert i mot meget praktisk for å holde styr på
skanoromani, altså den romani som tavringane bruker i Norge og i
Sverige - og som er avledet av den nevnte angloromani.
Når det gjelder det du viser til i romanes: me = jeg og man = meg, er
det korrekt, men "meg" kan også være "ma" - og er den formen som
brukes mest. "Man" brukes i liten grad.
Det var forresten fint at du nevnte disse tingene, for deg gir meg en
anledning til å vise forskjellen mellom østnorsk romani og romanes (og
dermed noe av forskjellen mellom disse våre to språkgrupper og hvorfor
det er greit ikke å blande ordene romani og romanes når vi forholder
oss til den norske og svenske romani i forhold til romanes).
"Jeg ser etter deg" heter på
østnorsk romani: "Mero dikkar pallan diro"
og på romanes: "Me roden tu".
Når man utenfor Norge og Sverige (og Danmark) snakker om romani da er
det romanes (me roden tu) man har i tankene. Men særlig i Norge og
Sverige og Danmark er romani knyttet til en annen folkegruppe enn de
vi kaller sigøynere (som benytter romanes). Hos oss i Norden er romani
knyttet til folkegruppen som kalles tatere. Sistnevnte kom hit til
landet på 1500-tallet. Romanestalende kom egentlig først på
1800-tallet.
Post by Hans-Christian HolmPost by HeidelbergNå og da dukker gamle grammatiske former
opp i østnorsk romani. Ting som tyder på at språket en gang i tiden
også hadde sin egen grammatikk.
Har ikke romani utvikla seg fra romanés, da, eller noe i den duren?
Nei, romani har ikke utviklet seg fra romanes, men både romani og
romanes har et felles opphav i et språk man i dag ikke kan
identifisere. Det eneste man med nogenlunde sikkerhet kan si at
språket stammer fra det man en folkegruppe (eller folkegrupper) som
forlot India kanskje omkring 700 e.Kr. Tidligere trodde man at disse
gruppene utvandret fra nordvestlige India, men bl.a. Gerd Carling i
Sverige (som har studert disse tingene) mener det er mer korrekt å si
sentral-India. Og så begynner en meget komplisert språkvandring, som
jeg ikk er er kompetent til å forklare, men kan jo gjøre historien
kort ved å si at den europeiske romani relaterer seg til Armenia og
Syria. Den romani som vi har i Norge og Sverige kommer fra de samme
språkvandringene, men er i vårt tilfelle trolig importert fra
angloromani. Man vet at i 1505 reiste en romanistamme fra England til
Danmark, og denne spredte seg senere til Sverige og Norge.
Det var vår kjære Antoine Gagion som var høvdig for denne stammen. Han
ble også kalt "Greven av Lille-Egypt". Hans stamme og andre vandrere
som slo seg sammen med følget, spredte seg senere til hele Norge og
Sverige (og der traff de trolig allerede andre romanigrupper (men det
er min private teori)). I Sverige var denne stammen i 1512 (Stockholm)
og her ble de omtalt som "tattare". I Danmark ble vi på dette
tidspunktet kalt "tatere" og i Norge "Fanter". Med tiden kom vi til å
snakke et slags skandoromani. Og dette er meget interessant fordi
skandoromani skiller seg svært fra romani i Finland. Det er altså
mulig å vise til at skandoromani er avledet fra angloromani og skiller
seg godt ut fra den romanes som man ellers i verden kaller romani.
Post by Hans-Christian HolmPost by HeidelbergDet er fritt valg, men
jikk manus - manuset - manusj - manusjane.
Skulle ikke forundre meg om manusj er nær et sanskrit-ord for menneske
:-)
Sanskrit har ?????? manus?ya/manushya = menneske. Er det virkelig -s i
entall og -sj i flertall? Ellers ville jo dette vært ganske likt norsk
intetkjønn: et manus - manuset - manus - manusa/-ene.
Selvsagt er det manusj og manusjane. Hva tar du meg for? En buro? :-)
Vi kan også si "manusjni" om kvinne. Dette regner jeg med er rester av
en felles romani og romanes grammatikk (der sistnevnte fortsatt er mer
konsekvent særgrammatisk). Endelsen -ni går igjen i romanes, for her
er kvinne rromni (altså: for ei gift romani-kvinne (ikke noe buro :-)
)sikkert en og annen aksent også (jeg kjenner dårlig til aksenter på
romanes)). På østnorsk romani heter det vandrimanisjni (eller for å
dele opp ordet: vandri-manisjni).
Oppsummering:
Romanes for gift romanikvinne = rromni
Romani (Norge) for gift romanikvinne = vandri-manisjni
(det er selvsagt mulig å bytte ut "vandri" med andre ord som vi bruker
om oss selv, f.eks. dinglar. Gift romanikvinne blir da
dinglarmanisjni. Poenget her er ordet manisjni.)
Post by Hans-Christian HolmFor å holde oss litt til tråden: Ordet fins i hindi også, men den ?-saken
(s?/sh) tyder etter det jeg har skjønt av hindi på at det er et lånord fra
sanskrit!
Carling slår fast at ordet kommer fra manusya på sanskrit (prikk under
s).
mvh Knut
--
Knut Klaveness Heidelberg
http://heidelberg.no
Free Heidelberg Mail
http://heidelberg.zzn.com